My Life er Bill Clintons egen biografi som tar for seg hele hans liv fra barndommene til etter presidentskapet. Er boka verdt innsatsen for å komme gjennom den?
Bill Clinton holder tale. Foto: sskennel
Du får hele historien der han forteller om hans foreldre og familiens problemer, skolegang, utdanning og reiser som ung, livet som guvernør i Arkansas og til slutt mange av hendelsene i løpet av hans presidenskap. Du får følge ham gjennom valgkamper, strider med republikanerene og hans kamp for å forsvare seg mot anklagene som kom mot ham.
Bill Clinton, Yitzhak Rabin og Yasir Arafat. Foto: NARA
Boka går også inn på hans forsøk på å lage en fredsavtale mellom Israel og Palestina. Veldig interessant å lese om dette, alle som var involvert og hva som førte til at prosessen stoppet eller gikk videre.
I ganske mange detaljer går den også gjennom anklagene rundt Whitewater, Paula Jones og Monica Lewinsky.
Boken avslutter med en relativt kjapp gjennomgang av hva han gjorde etter at han gikk av som president; skriving av bok, opprettelse av William Clinton Foundation og William J. Clinton Presidential Center and Park samt en del talevirksomhet.
La meg si det med en gang: My Life er en tjukk og tildels tung bok. Til sammen har jeg brukt fryktelig lang tid på å komme meg gjennom den. Mye av grunnen til det er nok at jeg valgte å lese den på engelsk. Vil du gjøre jobben enklere for deg selv så er nok den norske utgaven enklere, men det er fortsatt 1300 sider med stoff å lese.
Cover til My Life
Selv om boken er full av politikk og mesteparten av boka er fra Clintons to presidentperioder, så ville jeg gjerne hatt mer stoff herfra. Vi får ofte vite om innholdet i lovene og kampene for å få flertall for de, men jeg skulle gjerne vite mer om prosessen for å komme frem til resultatet. Mulig dette ikke er med, da det sikkert innebærer uttallige kommitemøter, høringsuttalelser osv som er felles for alle slike prosesser, men jeg skulle gjerne ha lest mer om det alikevel.
I forbindelse med presidentvalgkampen som foregår i USA nå har jeg tenkt mine tanker og dratt paralleller til en del emner som har vært omtalt i boka, for eksempel store underskudd på budsjett som følge av overdreven bruk av penger og skattelettelser. Clinton fikk ryddet opp økonomien etter Bush sr. Kommer den nye presidenten til å gjøre det samme, eller vil han fortsette å bygge opp gigantiske underskudd på statsbudsjettet?
Det har stort sett vært interessant å lese boken. Jeg har likt å lære Clinton bedre å kjenne. Mange av hans opplevelser i barndommen har farget hans syn på hvordan han lever og hvordan han mener et land skal styres. Noen ganger ble det kanskje litt for mye av det gode og noen ganger ble det ramset opp navn som jeg ikke hadde noen referanser til. Heldigvis er det et omfattende stikkordregister i boken, og med hjelp av det fikk jeg tilbake oversikten jeg trengte.
Så alt i alt kan jeg anbefale boka om du vil bli bedre kjent med Clinton og vite mer enn det som har kommet frem i nyhetene.



Vurderte faktisk denne, men bare vekten…
Ja, vekta er ganske fraskrekkende. Som jeg skrev, så brukte jeg lang tid på å komme gjennom boka. Tror jeg startet 2-3 ganger før jeg kom skikkelig i gang med den.
Og takk for første kommentar på denne siden!
Den kommer vel i pocket…
Interessant forresten å lese i Morgenbladet denne helga om hvordan de ulike presidentene blir ansett av personer i Midtøsten. Det er jo delte meninger der som andre steder, men et kort resyme tilsier at de har et håp for at Obama skal tilføre noe nytt, at McCain vil innebære fasthet, at Bush-administrasjonene har vært ganske tydelige, men at Clintons beslutninger bare tok hensyn til hva slags utslag de ville gi på meningsmålingene. Carter var den største katastrofen av de alle, fordi han var alt for utydelig og ville lytte til alle.
Regner med denne boken bekrefter dette bildet som blir gitt av Clinton, eller hva?
Håper jeg gjenga dette riktig nå…
Nja, i boka så sto det ikke så mye om meningsmålinger, bortsett fra at de nevnte at han scorte ganske greit på de og hadde høy approval rating.
Når det gjaldt Midtøsten så snakket også Clinton med alle, men han prøvde å sette ned foten og få folk til å kompromisse og komme til enighet. Men som oftest var det Arafat som ikke ville godta avtaler, og dermed stoppet fredsprosesser.